Hvor mange ganger har jeg ikke hørt det? Av ivrige tilskuere, gjerne med en a-ending på jente. Av de andre på laget, der jenter er byttet ut med Sunny, Solis, Solfrid eller bare Sol når det er flere som begynner å få syra.

Den korte setningen, gjerne oppfattet som en streng befaling, følger etter meg ute på asfalten, i skiløypa; eller inne i mitt eget hode. Som for to helger siden under SkiGo sitt rulleskirenn, inn og ut Sørkedalen og opp til Tryvannstårnet. Hvor mange ganger sa jeg ikke til meg selv: Heng, heng, heng? Jeg hørte stemmen til Nina: Heng, kom igjen. Jeg hørte Runi fra sidelinja: Heia Solis, heng. Og gutta lot meg henge (riktignok sett fra mitt perspektiv underveis). I etterkant skjønte jeg at de ikke hadde spilt på gentlemanstaktene, jeg gikk det jeg kunne – småslapp, hørte min egen stemme, hang, småslapp, hang. I syv kilometer, så var det slutt.

I LaDiagonela i vinter hang jeg på herrefeltet da de passerte oss etter tre mil. Gikk det jeg kunne, kjente syra og heng, heng, heng kjempe hver sin kamp. Kampen mellom kroppen og hodet.

På hardøktene med Team SkiProAm dukker det opp igjen: Heng, Sunny, heng. Jeg hører ordene adskillig oftere enn jeg sier dem til de andre rosa jentene. Stjerne i margen for hver gang det er jeg som utfordrer de andre til å henge.

For gutta er det ofte en nedtur. Spørsmål og kommentarer som: Hva hadde du under skia a?; Gikk du med 1-er hjul?; I dag var jeg helt kjørt; Jeg tror jeg begynner å bli syk, kommer når den harde delen av økta er gjennomført. Eller bare et skuffet blikk, en titt ned i asfalten. Eller ingen kommentarer. Supermosjonisten som for all del ikke skal bli slått av oss har mot sin vilje hatt ei dame på slep. Han skal definitivt ikke fortelle det til kona hjemme eller til gutta.

Men noen erkjenner sannheten gjennom replikker som: Jeg gikk så fort jeg kunne; Dette må jeg trene mer på; Jeg hadde ikke regnet med at ei jente skulle klare å henge. Den ydymke supermosjonisten synes nemlig det er litt kult at vi henger på.

Noen, de ytterst få – gjerne klassifisert som tidligere eliteløpere, gir seg hen over og viser at de er imponerte. De vet hvor mye spesifikk trening som kreves for å kunne stake fort, og det er heller ingen skam når ei jente henger på. De har tross alt en lysende karriere å slå i bordet med. Mosjonisten slakker gjerne litt av på farta og ofrer seg for at vi skal klare å henge.

Jeg henger gjerne selv, og jeg innrømmer det: I likhet med Supermosjonisten blir jeg lettere småirritert når andre henger på meg uten selv å gjøre noe drajobb. Spesielt hvis denne Hengern kommer og tar meg i spurten, kan det gå noen gloser varmt. Unnskyldningene er heller ikke langt unna. Men så tar jeg meg selv i det: Det er jo like ofte, om ikke oftere, jeg som henger.

I bunn og grunn er det såre enkelt, i hvert fall sett fra tilskuerplass: Det handler om å henge eller ikke henge. Den lille forskjellen som blir til de store differansene. Når Britta setter opp tempoet på intervallene, eller når Lina rykker – det er da det gjelder. Meter blir til sekunder, sekunder blir til minutter. Løpet er kjørt. Det er ikke lenger: Heng, Solis, heng. Nå er det: Hvor mye taper jeg? Hvordan er det med teknikken? Viktig fokusområde det siste og, men likevel: Det gjør så mye mer å henge enn å slippe.