Jeg går mange turrenn, noen tradisjonelle renn. Men ingen er så dyktig arrangør som Skiforeningen.

I dag var det duket for Holmenkollmarsjen. Alt av informasjon ligger ute på nettsidene, startnummer kan hentes to dager i forveien. Det går skyttelbusser fra Oslo S, Holmenkollen og Huseby inn til start i Sørkedalen. Ole Kristian Sørland er tilgjengelig for spørsmål til startskuddet går, selv i går fikk jeg svar på et spørsmål etter to minutter. På arrangementer ute i Europa har vi opplevd at den informasjonen som gis på lagledermøtet eller som ligger ute på nettet, ikke gjelder når vi kommer til renndagen.

De er dyktige, og når starten går er det preppet flere spor og lagt på ekstra, ren snø enkelte steder. Riktignok blir det løst etterhvert, men det er ikke Skiforeningen, men heller været, sin skyld. Informasjonen over høyttaleranlegget er oversiktlig. I et turrenn jeg gikk i år lå det flust av grus i den utlagte snøen. På drikkestasjonene er det både vann, saft, sportsdrikk, noen steder Cola, bananer og annen fast føde. Vi får tilbud om mer drikke enn bare ett beger, det er uvanlig på turrenn. Her skal ikke deltakerne gå tomme!

Drikkelangerne står ute med drikke, slik at vi slipper å stopp opp for å plukke opp begrene. Jeg skjønner godt at mange andre arrangører ikke har kapasitet til slikt, men likevel: Det er ikke tilfeldig at Skiforeningen skiller seg ut også her.

Traseen er godt merket. Det er piler, skilt for hvor langt vi har gått og når neste drikkestasjon kommer. I mål får vi skistropper, riktignok er de sponset, men shit au. Jeg bryr meg ikke så mye om det, det viktigste er at jeg slipper å gni skiene mot hverandre eller få unødig med riper i dem. Så er det bare å følge køen nedover, først er det saft, bananer og kjeks – så kommer pølseboden. For pølser har jeg lyst på etter 53 km i nydelig Nordmarksterreng. Sponsor United Bakeries deler ut goodie-bags, muffinsen går ned på høygang. Sekken jeg pakket før start hentes før jeg i det hele tatt har kommet bort til bagasjeutleveringen. Garderobeteltet er oppvarmet. Premieutdelingen går fort, og den får akkurat nok oppmerksomhet. De få som vil se på, gjør det – for dette er først og fremst et massemønsringsrenn.

I fjor (tror jeg det var) stemte jeg på Skiforeningen som årets arrangør. Det kommer jeg til å gjøre i år også, jeg kan ikke skjønne hvem som skal ta dem.

Det ene lille jeg ser de kunne gjort annerledes er å la de beste damene starte enten kl. 8 sammen med 65+ eller sammen med de beste mennene. Da vil både tidene bli bedre, og vi vil få et mer reelt oppgjør mellom oss kvinnene. Men likevel: Vi fikk lov til å stå foran i pilje 2. Starter Espen Jonhaugen annonserte: ”Siden det er en måned til kvinnedagen, får dere gå to meter lenger fram”. Noen smågretne menn bak oss protesterte, men sorry gutta: Vi slo dere likvel. Skiforeningen skal ha ros for at de samlet det beste kvinnene på en linje, i enkelte andre renn i år har jeg måttet stille i klynga av menn og vært flere minutter bak etter noen km.

Så hvordan gikk det med meg? Jeg sjanset med smøringa og la klister oppå voksen jeg la i går, for deretter å toppe med VR55. De første 6-7km var det nemlig nærmest is. Jeg staket og følte meg skikkelig pigg. Skulle dette bli årets løp, i løpet signert årets arrangør? Oppover mot første spurtpris kom isingen, og jeg stod stort sett og staket. Det var derfor overraskende at jeg hadde nesten 1 minutt på Inger Liv B. Nilsen på toppen. Etter hvert tok hun meg igjen, hun regelrett gled ifra meg. Det ble trått innover med tidvis kladder og ising utenfor sporet og null feste i sporet. I etterpåklokskapens lys skulle jeg enten gått på blanke ski eller i det minste droppa klisteret. Men det var mitt valgt å legge klister. Inger Liv gjorde et kjempeløp og er årets verdige vinner av Holmenkollmarsjen. Selv endte jeg cirka 6 ½ minutt bak, men tidsmålingen viser at jeg tapte 1 minutt de siste 3km ned fra Frognerseteren… Gratulerer til Arne Post og Inger Liv, og til Skiforeningen!