Författararkiv: Solfrid

Endelig sesongdebut

Bedre sent enn aldri. Sist ut av teamets løpere i sesongdebuten var jeg. I helga har jeg vært på Gålå på FIS-renn/ Norgescup og gått tre konkurranser.

Det er godt å være i gang, godt å presse seg på ski, og godt å se at det tidsmessig ikke er så alt for ille selv med lite skitrening.

To skøyteøvelser stod på programmet, sprint og 5km – to distanser jeg tidligere har hatt som favoritter. Det siste året har det derimot blitt minimalt med skøyting, og en 17. plass og en 21. plass er derfor helt ok. Jeg kjenner at teknikken brister og at muskluaturen stivner, men har tro på å konkurrere for å komme i form og valgte derfor å gå. Dessuten så dannet disse to løpene grunnlaget for jaktstarten i dag, så vi langløperne hadde egentlig ikke noe valg.

Totalt i mini-touren ble jeg nummer 15. Jeg hadde håpet på litt mer fart i kroppen på dagens klassiske 10km, men det ble et helt greit løp. Det er også godt å ha noe å jobbe med videre og ikke minst å vite at sesongen er i gang.

Nå velger vi lette hjul

Lämna ett svar

I teamet diskuterer vi ofte hvilke hjul vi skal trene på, og vi får vi mange spørsmål fra eksternt hold om det samme.

For langløpsgutta er det selvsagt; de går med 3er-hjul hele året fordi gutta rett og slett er sterkere enn hos. De aller fleste turløpere eller mosjonister ligger nærmest oss jenter i nivå, og vår erfaring vil derfor kunne være nyttig når spørsmålet melder seg: 2er eller 3er?

Om høsten, og spesielt nå som asfalten er tregere og tyngre grunnet fuktighet og kulde, bruker vi stort sett 2er. Vi synes rett og slett at 3er er for tungt til å få ordentlig effekt ut av treningen. Like viktig er det, som Britta påpeker, at vi trenger mer overskudd til de skikkelig harde øktene. 3-er framstår da ofte mer nedbrytende enn oppbyggende. Argumentet til Britta tror jeg mange kan ta med seg når de skal ut på økt: Den totale belastningen skal ikke være hardere enn at du klarer å gjennomføre de tøffe øktene med trøkk. Om høsten kjører mange skiløpere og turløpere adskillig hardere intervaller enn tilfellet er tidligere i sesongoppkjøringen, så tenk på totalbelastningen.

I sommerhalvåret bruker vi skiene omtrent 50-50. Skal vi ha motbakkeintervaller, velger vi stort sett 2-er for å få bedre flyt i teknikken. Er vi litt slitne, velger vi 2-er for ikke å slite for mye. Skal vi gå rene stakeøkter, enten det er intervaller eller langturer, faller valget stort sett på 3-er fordi dette gir mer motstand.

Husk at variasjon i treningen og motstanden på rulleskiene også er overførbart til ski; på snø er heller ikke gliden og motstanden lik.

Egentrening eller fellestrening?

Lämna ett svar

De siste årene har spørsmålet stadig meldt seg: Når tida er knapp – skal jeg da prioritere fellesøkter, eller trene alene?

Jeg vet at mange andre med jobb, familie, dere med en hektisk hverdag også opplever tidsklemma. Jeg skal her forsøke å gi noen tips når spørsmålet og dilemmaet melder seg: Trene alene eller bruke ekstra tid, tilpasse dagens gjøremål og endre treningsplanen for å trene med andre?

Hovedspørsmålet å stille seg er hva hensikten med økta er:

1.Fokusere på teknikk? Egentrening vil sannsynligvis være mest hensiktsmessig her, fordi du da klarer å fokusere bedre enn når du trener med kompiser. Det gode alternativet er selvsagt å kjøpe seg et privat teknikkurs, for eksempler gjennom jentene i Team SkiProAm.

2.Være sosial? Selvsagt skal disse øktene trenes i fellesskap. Jeg husker at min gamle trener Trude Dybendahl fortalte at hun ofte slo to fluer i én smekk ved å treffe spreke venninner til trening: de fikk seg en treningstur, og de var sosiale. I en hektisk hverdag ser jeg stor nytte av de gode ordene fra den tidligere VM-vinneren.

3.Få kjørt en hardøkt? Er hensikten å kjøre en skikkelig hardøkt, vil jeg påstå at effekten så å si alltid blir bedre av å trene med andre – det er enklere å pushe hverandre, å henge og å ta ut ”det siste” i fellesskap. I SkiProAm ser jeg virkelig nytten av å kjøre tøffe økter sammen – vi motiverer, pusher og hjelper hverandre gjennom øktene. Dessuten: Den tiden du bruker på kjøring og venting er stort sett verdt det du får igjen for å trene med andre.

4.Ta en luftetur eller en kort økt i en hektisk hverdag? Egen erfaring er at disse øktene blir mest effektive i eget selskap. Kjedelig? Ja, innimellom – men samtidig så unngår jeg å bruke unødig med tid og gjennomfører øktene effektivt.

5.Møte venner det er alt for lenge siden du har sett? Da er svaret definitivt ja. Som jeg viser til under nummer 2), så er trening sammen en flott måte å holde på vennskap på.

6.Trene styrke? Dette er øktene jeg personlig har mye igjen for å kjøre sammen med andre. Hvorfor? Mange styrkeøvelser, som feks med medisinball, kan kjøres i par; Som med intervaller er det enklere å pushe hverandre på styrken; Noen øvelser krever sikring – selv dropper jeg ofte disse dersom jeg trener styrke alene, noe som selvsagt ikke er bra…

7.Få en skikkelig langtur? Oppsøk andre – kanskje dere til og med kan møtes på halvveien?

Å gjennomføre en god økt alene krever disiplin. Å ha en avtale med andre betyr at jeg aldri avlyser (så lenge ikke jeg blir syk). Så folkens, som en hovedregel: Gjør avtaler om fellesøkter, spesielt nå som det er mørkt ute og vanskeligere å komme seg ut på egenhånd.

Heng, jenter, heng

Lämna ett svar

Hvor mange ganger har jeg ikke hørt det? Av ivrige tilskuere, gjerne med en a-ending på jente. Av de andre på laget, der jenter er byttet ut med Sunny, Solis, Solfrid eller bare Sol når det er flere som begynner å få syra.

Den korte setningen, gjerne oppfattet som en streng befaling, følger etter meg ute på asfalten, i skiløypa; eller inne i mitt eget hode. Som for to helger siden under SkiGo sitt rulleskirenn, inn og ut Sørkedalen og opp til Tryvannstårnet. Hvor mange ganger sa jeg ikke til meg selv: Heng, heng, heng? Jeg hørte stemmen til Nina: Heng, kom igjen. Jeg hørte Runi fra sidelinja: Heia Solis, heng. Og gutta lot meg henge (riktignok sett fra mitt perspektiv underveis). I etterkant skjønte jeg at de ikke hadde spilt på gentlemanstaktene, jeg gikk det jeg kunne – småslapp, hørte min egen stemme, hang, småslapp, hang. I syv kilometer, så var det slutt.

I LaDiagonela i vinter hang jeg på herrefeltet da de passerte oss etter tre mil. Gikk det jeg kunne, kjente syra og heng, heng, heng kjempe hver sin kamp. Kampen mellom kroppen og hodet.

På hardøktene med Team SkiProAm dukker det opp igjen: Heng, Sunny, heng. Jeg hører ordene adskillig oftere enn jeg sier dem til de andre rosa jentene. Stjerne i margen for hver gang det er jeg som utfordrer de andre til å henge.

For gutta er det ofte en nedtur. Spørsmål og kommentarer som: Hva hadde du under skia a?; Gikk du med 1-er hjul?; I dag var jeg helt kjørt; Jeg tror jeg begynner å bli syk, kommer når den harde delen av økta er gjennomført. Eller bare et skuffet blikk, en titt ned i asfalten. Eller ingen kommentarer. Supermosjonisten som for all del ikke skal bli slått av oss har mot sin vilje hatt ei dame på slep. Han skal definitivt ikke fortelle det til kona hjemme eller til gutta.

Men noen erkjenner sannheten gjennom replikker som: Jeg gikk så fort jeg kunne; Dette må jeg trene mer på; Jeg hadde ikke regnet med at ei jente skulle klare å henge. Den ydymke supermosjonisten synes nemlig det er litt kult at vi henger på.

Noen, de ytterst få – gjerne klassifisert som tidligere eliteløpere, gir seg hen over og viser at de er imponerte. De vet hvor mye spesifikk trening som kreves for å kunne stake fort, og det er heller ingen skam når ei jente henger på. De har tross alt en lysende karriere å slå i bordet med. Mosjonisten slakker gjerne litt av på farta og ofrer seg for at vi skal klare å henge.

Jeg henger gjerne selv, og jeg innrømmer det: I likhet med Supermosjonisten blir jeg lettere småirritert når andre henger på meg uten selv å gjøre noe drajobb. Spesielt hvis denne Hengern kommer og tar meg i spurten, kan det gå noen gloser varmt. Unnskyldningene er heller ikke langt unna. Men så tar jeg meg selv i det: Det er jo like ofte, om ikke oftere, jeg som henger.

I bunn og grunn er det såre enkelt, i hvert fall sett fra tilskuerplass: Det handler om å henge eller ikke henge. Den lille forskjellen som blir til de store differansene. Når Britta setter opp tempoet på intervallene, eller når Lina rykker – det er da det gjelder. Meter blir til sekunder, sekunder blir til minutter. Løpet er kjørt. Det er ikke lenger: Heng, Solis, heng. Nå er det: Hvor mye taper jeg? Hvordan er det med teknikken? Viktig fokusområde det siste og, men likevel: Det gjør så mye mer å henge enn å slippe.

40 timers uke

Lämna ett svar

… Og i år skal høstsmellen unngås.

Sommeren er over, en sommer preget av godt vær og mye grunntrening. Når høsten nå sakte sniker seg innpå oss, er det overskudd som blir mitt hovedfokus. De siste årene har jeg gått på den beryktede høstsmellen: Det blir for mye trening, for mye jobb og for lite overskudd. I år skal jeg heller roe ned og tørre å ta hviledager, legge meg tidligere, være flinkere med næringen rett etter økter.

Akkurat nå kjennes alt veldig greit. Jeg har startet i ny jobb og lagt ned om lag 40 timer på jobb de siste ukene og 17-18 timer trening. Den kombinasjonen lar seg neppe gjennomføre når det blir mørkere og det naturlige overskuddet blir dårligere i oktober, november, desember. I høst skal jeg ha fokus på kvalitet framfor kvantitet og overskudd på hardøktene, for jeg vet at sommerens trening har vært solid.

Jeg kjenner at jeg gleder meg til å pushe O2, stake opp Gjelleråsbakken, ha fullt fokus på styrken. Høsten er en herlig tid – ta vare på overskuddet!

Home, home, sweet Idrefjell

Lämna ett svar

Det er to dager før en ny samling ruller i gang. Nina og undertegnede tjuvstarter allerede i morgen, da jeg plukker opp Nina på Gardermoen og er så heldig å få selskap i bilen oppover mot Idrefjell, mitt andre hjem.

Idrefjell er blitt teamets hjem. Her bor Team SkiProAm sine initiativtakere og ledere, ekteparet Runi og Ole Jørgen Wold. Her samles vi til samlinger. Her finner vi roen. Her trener vi knallhardt. Og her trives vi.

Følelsen av å våkne opp til Ninas nyplukkede blåbær, den fredelige og flotte utsikten innover mot Norge, den friske og klare fjelluften, er bare herlig. Jeg er nemlig ingen morgenfugl, utsikten min hjemme ved frokostbordet er mot Riksvei 4, morgenlufta ute på på terrassen stinker nikotin fra naboen under. Å, Idrefjell – here we come!

23 timer rulleski, sjokoladekake og Sandefjord

Lämna ett svar

Siste uka ble en skikkelig rulleskiuke. Klubben min, Høybråten og Stovner IL, har hatt samling i Sandefjord, og bedre rulleskimuligheter finnes knapt.

Det var lagt opp til mange økter på fire hjul rundt omkring i Vestfold. Vi besøkte Stokke, Larvik, Kodal og mange andre fine steder i sommerheten. Siden jeg er skadet og ikke kan løpe, byttet jeg ut løpeøktene med rulleski.

Jeg var så heldig å få lov til å være med gutta i egen klubb, Lillomarka og fra lokale klubber som Runar og Stokke da vi dro ut på rulleski. Det er alltid moro å trene med unggutta – de er tøffere over kanter og i veibanen, de er raskere, de er sterkere. Å henge på dem på intervaller er også god trening i å gå i felt og å pushe grenser. Henger jeg ikke med de første hundre meterne, er løpet kjørt. Henger jeg derimot med når vi nærmer oss slutten av økta, kommer utholdenheten til sin rett og på en god dag er jeg sterk nok til å dra noen av gutta.

Å trene 23 enslige timer er halvgøy, og det hjelper så klart når sola skinner. Men å trene timene sammen med andre, løpere som utfordrer deg og som synes det er ”litt kult” at en jente henger på, gir inspirasjon og motivasjon. Den største stjerna i boka får jeg imidlertid når jeg drar fram sjokoladekaka etter en fire timers økt og sier: ”Spis, gutter, spis!”

2 hviledager – ny tøff uke

Lämna ett svar

Etter cirka 35 mil på rulleski sist uke, har hele Team Ski ProAm hatt en rolig helg. Britta har slappet av sammen med familien, Lina har vært i Stockholms skjærgård i 25-årslag, og Nina har solt seg hjemme i Luleå. Når til og med Nina har hviledager, er det et tegn på at vi har trent tøft. Selv har jeg innvilget to hele treningsfrie dager.

I morgen starter hardkjøret igjen. Jeg reiser til Sandefjord for å trene hardt i seks dager. Det kommer til å bli mye rulleski, da jeg har fått løpeforbud i en måned. I tillegg skal jeg padle i deler av Norges flotte skjærgård.

Når skader oppstår, som bristen jeg har pådratt meg i leggen, gjelder det å tenke alternativt. For egen del ser jeg på skaden som en fin anledning til å trene på det jeg trenger aller mest, nemlig staking. Imens vet jeg at de andre jentene jobber knallhardt med sine respektive oppgaver og mål. Jeg ser allerede nå fram til samling på Indrefjell i starten av august, men før det venter nye rulleskiturer med fokus på høy hofte og trykket framover.

Glad treningssommer!

One year later

Lämna ett svar

13. juni 2013. Bislett Games. En skurrete telefonsamtale. En småirritert Solfrid: Hvilken tulling er det som ringer midt under Bislett Games? Beskjed til mannen før jeg legger på:

–Ring meg tilbake i morgen, jeg har ikke tid nå.

Vendepunktet. Formbunnen er nådd. Ingen under, ingen ved siden.

Det var dette jeg hadde drømt om i flere år, og så plutselig kom det: Tilbudet fra et langdistanseteam, Ole Jørgen Wold på tråden. Var det for sent? Hadde jeg motivasjon nok til å gå på igjen? Ville jeg klare å trene meg opp?

Svaret ble JA. Det er bedre å prøve enn å sitte der som sur, bitter 40-åring og lure på hvorfor jeg lot sjansen gå ifra meg.

11. juni 2014: Staketest Slemdal-Tryvann samtidig som atletene spretter, kaster og løper på Bislett Games. Ved passering Besserud klarer ikke haren å holde tempoet oppe, og jeg må gjøre resten av jobben selv. Kroppen lystrer, tida er god – omtrent identisk med tida Sandra Hansson presterte det året hun vant Vasaloppet.

På toppen av Tryvann: Jeg skuer utover Oslo. Formbunnen ligger igjen langt der nede – på Bislett.

Teambygging på Idre

Lämna ett svar

Endelig – torsdag forrige uke var teamet samlet igjen. Målet med samlingen var å komme i gang, legge videre planer og ikke minst jobbe med teamkjøring.

Vi hadde to spesifikke økter der vi trente konkurranselikt: En rulleskiøkt terskel i motbakke der vi byttet på å dra, og en rulleskiøkt maks staking der en løper fikk 10 sekunders forsprang og de andre skulle jage samarbeidende bak.

Jeg har tro på at slike økter bygger oss sterkere både individuelt og fysisk, og også som team. Det er på slike økter vi finner ut hvilken taktikk som funker best, og hvem som er sterkest i de ulike terrengene. Det er her styrker og svakheter blir ekstra synlige. Med utgangspunkt i disse øktene og en styrke-/bevegelighetsscreening ledet av Britta, har hver utøver utarbeidet to mål å jobbe videre med til neste samling i Stockholm om tre uker.

Sammen gjør vi hverandre sterkere!