Författararkiv: Solfrid

Når trening ikke lenger er fokus

De siste elleve dagene har jeg opplevd alle idrettsutøveres skrekk, vår verste fiende og den kjipe, plagsomme uvennen. Sykdom er noe vi aller helst vil unngå, og spesielt i sesongen.

Til vanlig er jeg lite syk, men denne gangen har det satt seg skikkelig. Etter tre dager med dårlig allmenntilstand, tett nese, sår hals og kols-hoste, kom jeg meg til legen og fikk konstatert svineinfluensa.

I slike perioder blir kroppen satt tilbake, og trening er ikke lenger et tema. Det viktigste er å bli frisk. Oppsiden ved det hele er at jeg har fått gjort en hel haug med annet som jeg til daglig ikke har tid til. Når sykdommen herjer, er det også godt å ha jobb å bruke (det lille som er av) krefter(ene) på. Uten en jobb vet jeg ikke hva jeg hadde gjort med ni treningsfrie dager.

Det er også i slike perioder at vi for alvor blir klar over hvor heldige vi er som daglig kan utfolde oss fysisk, nyte naturen, kjenne på gleden ved å være i form. Så folkens, nyt det – nyt å være frisk og rask. Jeg savner det, tro meg.

Fra stakefokus til diagonal

Lämna ett svar

Å ”bli lappet” (uttales ”læpped”) i Tsjekkia for tre uker siden var ingen god følelse. Med en kombinasjon av faktorene en dårlig konkurransefeeling i Jirzerska, sykdom i jula og jobb hjemme i Norge tok jeg avgjørelsen om å roe ned og få en god treningsperiode i Oslo.

Nå er tre uker gått, to renn i Ski Classics har passert uten min deltakelse, stakeformen er spisset, og en god treningsperiode er gjennomført. Jeg har også fått med meg to renn, først et Budorrenn på det jevne og sist helg Re-løpet i Vestfold med en kropp som fungerte bra.

Seks dager før Kønig kommer beskjeden om at rennet er avlyst, med en kontrabeskjed noen timer senere fra Ski Classics-ledelsen om at det blir renn i Seefeld.

Først og fremst må jeg få rose Ski Classics med David Nilsson i spissen for at de får det til. Da Jirzerska ble avlyst for to år siden, skaffet Nilsson & co en ny arrangør. Nå gjør de det samme; De ser mulighetene heller enn begrensningene; De er offensive; De jobber for utøvernes beste.

Aller viktigst er det at det blir et løp, selv om jeg personlig synes det er synd om det kun blir et arrangement for eliten. Mange har gledet seg til en konkurranse ute i Europa, de har tatt seg fri fra jobb, hastet til og fra sportsbutikker for å få den nyeste slipen, spisset formen og betalt godt for en deltakelse som kanskje ikke blir noe av.

For oss damene som er så heldige å få lov til å gå blir det sannsynligvis et fokusskifte, fra staking til diagonal. I meldingen fra Ski Classics heter det at det blir en tøff og hard løype. Slik jeg kjenner løypene i Seefeld, er det mye bakker og kneiker. For egen del blir stakeskiene som er klargjort til trening i morgen byttet ut med smurte ski, og skiene pappa har mettet med grafitt og lf til helga byttet ut med rubbede ski.

Jizerska: Rosa ledertrøye og tatt ut av arrangøren

1 svar

Gårsdagens Jizerska endte med en stor opptur for Emilia. Hun tok over den rosa ledertrøya (ungdomstrøya) etter et kanonløp. Emilia var offensiv, men smart, fra start av. Hun gikk store deler av løpet sammen med rutinerte Masako Ishida og Annika Løfstrøm, men rykket etterhvert fra disse to.

Til slutt endte hun på en solid sjetteplass i sitt første ordentlige langløp noensinne. Denne jenta har framtida foran seg.

Da jeg selv ble stoppet av arrangøren og plukket ut av rennet, ble fokuset rettet på om Emilia klarte seg uten å bli tatt ut og om hun holdt helt inn. Emilia rykket fra de to rutinerte langløperne, og ikke mindre imponerende er det at hun staket hele veien.

Dessverre var det bare syv damer og 27 menn som fikk lov til å fullføre. Noen nektet derimot å gå ut av løypa da arrangøren stoppet dem, men de fikk heller ikke tellende sluttresultat. En så sterk løper som Ishida var den siste som klarte å komme seg til mål. At så mange ble stoppet skyldtes nok et vanskelig nullføre, tøff løype med 1500 høydemeter å forsere og ekstreme forskjeller på ski. Det er kritikkverdig at arrangøren ikke lar løperne gå til mål. Teamene og løperne selv mister verdifulle poeng i Ski Classics. Dessuten er det mange som har kommet, betalt for og tatt seg fri fra jobb for å få en opplevelse gjennom et skirenn i de tsjekkiske skoger.

Hvilket inntrykk avgir arrangøren og FIS etter dette?

Snø-date

Lämna ett svar

I helgen traff vi på Han. Vi har lengtet etter og snakket om Han. Endelig skulle vi få sesongens første snø-date.

Madelen og jeg brukte noen runder av den 2,5 km lange løypa på å kjenne oss komfortable med plankene under beina, men det hører med i starten. Det viktigste med helga var å få samlet teamet før sesongstart, få skifølelsen og jobbe teknisk. Emilia har allerede gått seg inn teknisk og er klar for neste helgs åpningsrenn i Bruks.

Teamet, ved Ole Jørgen og Runi, arrangerte samme helg en Am-samling (for amatører) på Idrefjell. Madelen bidro med sin spisskompetanse på bevegelighet og styrke, mens Emilia og jeg hadde en liten teknikkleksjon. Det er inspirerende å se den framgangen deltakerne på kurset har i løpet av tre dager.

Bildet viser noen av deltakerne på Am-samlingen sammen med teamets jenter. Her er vi samlet utenfor smøreboden, hvor teamsjef Ole Jørgen holdt smørekurs.

Fra suppeøkt til superøkt

Lämna ett svar

For ti år siden var økta bannlyst. I 2015 er den et must.

Jeg snakker selvsagt om de lange, seige øktene i høy og jevn fart. Som tradisjonell skiløper på starten av 2000-tallet fikk jeg mang en gang høre at halvharde langturer var drepen for formen og overskuddet. I min treningsgruppe trente vi aldri slike økter, turene som populært ble kalt suppeøkter.

I dag er situasjonen en helt annen. Selv om jeg vet at flere av de beste langløpsgutta på starten av 2000-tallet kjørte halvharde langturer, tok det meg selv mange år å tørre å starte med slik trening. Det henger selvsagt også sammen med at jeg på den tiden ikke satset langløp, men likevel er tendensen nå at mange som også satser tradisjonelt hiver seg på bølgen. Det er både to, tre og fire timer med hard staking vi driver med. Dette er langløpernes superøkt, det er på disse turene vi trener stakekapasitet, muskulær utholdenhet og stayerevne – egenskaper som kommer godt med når langløpssirkuset braker løs om en drøy måned.

Til helga er det klart for en ny superøkt på rulleski. Ingen advarer eller stiller lenger spørsmålstegn ved suppeøkta anno 2005.

Forsmak på vinteren

Lämna ett svar

Olaf Skoglunds minneløp Kragerø-Gautefall over 80km minner mye om de tøffeste langløpene vi møter til vinteren. Med en konkurransetid på drøye fire timer, spurtpriser underveis, drikkelanging, rykking i feltet, samarbeid, jaging og en god sprekk i den siste bakken ga løpet en forsmak på vinteren.

Etter et par rolige showrunder i Kragerø sentrum ble det satt god fart ut fra start. Annika Løfstrøm fra Team Exspirit stakk fra oss andre med en gang, dro med seg alle spurtprisene og selvsagt også totalseieren. Med tanke på at hun dro mye alene med et par mannfolk på slep, er det en imponerende bragd av den sterke svenske jenta.

I feltet bak samarbeidet Seraina, Tuva, Astrid og jeg godt og byttet på å dra. Da Seraina økte farten gjennom Drangedal sentrum, var det bare å følge på. Vi samarbeidet i cirka 18km, før Seraina brakk staven og på sveitsisk-svensk ba meg ”barra åka på”. Jeg slo ned litt på farta og ventet henne inn, før vi igjen byttet på å dra. I den siste stigningen kom smellen, 6km før mål. Kroppen var helt utkjørt, og Seraina langet ut i stødig, elegant diagonal, mens jeg sjanglet og brukte halve veibanen.

For egen del ble det en oppløftende tredjeplass. Det er godt å være tilbake for fullt etter et lengre skadeavbrekk. Selv om tidstapet ble stort mot slutten, dro jeg med meg mange nyttige erfaringer underveis. Arrangøren leverte også et profesjonelt arrangement med god informasjon til oss løpere, hele ti drikkeposter underveis og matservering i mål.

Gjensyn med asfalten

Lämna ett svar

Endelig! Rulleskiene er på igjen, og styrkerommet kan brukes.

Etter en måned av (riktignok fem økter på), er det godt å kunne rulle igjen. På en treningssamling i midten av juli ble jeg for ivrig, og det satte seg en god betennelse i armen. Derfor ble det først ni dager uten rulleski, før jeg prøvde meg på asfalten igjen på samling med teamet. Betennelsen kom tilbake underveis i samlinga, og i etterkant måtte jeg igjen ta et par uker rulleskifri. Oppsiden med slike skader er at vi må tenke alternativt, og i denne perioden ble det derfor rulleski uten staver, skigang, løping og sykling.

Nå gleder jeg meg til Alliansloppet til helga, som forhåpentligvis blir en betennelsesfri affære.

Lykke til, Britta!

Lämna ett svar

Det var du som lærte meg…

-Staketeknikk med fokus på et presist og konkret trykk gjennom buken

-Å være tøff nok til å ha tro på at jeg kan henge på gutta

-Å gå ned i treningsmengde og heller fokusere på kvalitet

Britta har det siste året vært teamets sterkeste løper, vårt medieansikt utad og vår talsperson innad i teamet. Hun har bidratt med sin enorme erfaring gjennom mange år på landslag, som VM- og OL-deltaker for Sverige, og som en skikkelig lagspiller. Britta har lånt ut ski til meg. Britta var den første som spurte hvordan det gikk med meg da hun selv ble nummer to i Vasaloppet. Mang en natt har jeg tilbrakt i dobbeltseng med Britta, skravlende til langt på natt. Britta er eneren som gjør de andre bedre, hun er medmenneske, hun er familiekjær og hun er lagspiller.

På vegne av teamjentene takker jeg Britta for alt hun har bidratt med for Team SkiProAm og ønsker henne lykke til på Lager157.

/Solfrid

Stakekapasitet – et toårig prosjekt

Lämna ett svar

Hvor lang tid tar det å bli en habil staker?

Petter Eliassen har imponert voldsomt med sin staketeknikk og -kapasitet i vinter. Han har klart det få andre har, nemlig med utgangspunkt som en sterk bakkeløper, å slå seg inn i verdenseliten i langløp på et knapt år. Vi ser løpere som er høyt oppe World Cup prøve seg mot langløperne, og ofte blir de overrasket over stakenivået.

Da jeg takket ja til Team SkiProAm for snart to år siden, var jeg i kontakt med flere med solid erfaring fra langløp, blant annet Audun Laugaland, Oskar Svärd og Sandra Hanssons manager Peter Westerberg.

-Det tar deg to år å bli en god staker, husker jeg Westerberg sa og ga meg tips til ulike økter jeg skulle kjøre. Jeg fikk sjokk da jeg møtte de andre jentene på teamet, de store ryggtavlene bare forsvant fra meg. De hadde mange flere staketurer å vise til og mye bedre teknikk enn ”norskan”. På såkalte rolige klassiskturer gikk jeg det jeg kunne. Sammen med de andre. På halen; På såkalte hardøkter gikk jeg også det jeg kunne. Alene. Bakerst.

Nå er to år gått. Jeg har bygd meg opp til å bli en habil staker. Jeg har trent; Alene; Med gutta; Og ikke minst med team-jentene. Hadde noen for to år siden sagt at i 2015 staker du halvannet minutt fortere på en 5km rulleskitest, hadde jeg ledd høyt. Hadde noen sommeren 2014 sagt at om ett år staker du runden din på syv mil rulleski et kvarter fortere, hadde jeg sagt at du er ikke riktig klok.

Men spesifikk trening gir resultater, og det inspirerer å tenke på den klare talen jeg fikk og øktene som ble skissert. De ordene jeg fikk høre for to år siden: -Det tar deg to år å bli en god staker, ligger i bakhodet nå når sommertreninga starter.

Gaupemøte på en søndag

Lämna ett svar

I går hilste jeg på tre små kattunger. I dag møtte jeg gaupa, på treningstur.

3 timer staking stod på programmet. Det blåser skikkelig mot- og sidevind der jeg la i vei sørover langs Randsfjorden. ”Dette blir en kamp mot hard vind og et par tøffe motbakker,” er jeg inneforstått med. Så, like etter første drikkepause, kamuflert i en kornåker – et dyr. Et kattedyr, og dette er ingen vanlig katt, tenker jeg. Den er for stor, ørene er ikke som vanlige katters.

For andre gang på treningstur møter jeg gaupa – et dyr som sjeldent viser seg fram. For noen år siden, på sykkeltur i Østmarka, var hun der. I dag var hun der. Kontrasten er stor til gårsdagens to uker gamle kattunger.

Lina møtte ulven i Åre i fjor. Nina møtte bjørnen i Luleå. Jeg skulle gjerne vært sammen med dem da. Vi er heldige som får slike naturopplevelser på treningstur.

/Solfrid