Holmenkollmarsjen, Kristinaloppet, Engelbrektsloppet – noen av de viktigste rennene for oss i løpet av sesongen. Hvorfor?

For egen del er Holmenkollmarsjen et stort mål – her vil jeg prestere og gå fort. Rennet er en utmerket gjennomkjøring med tanke på Birken, det er et helproft arrangement signert Skforeningen, og det gir god matching. I år møtte jeg riktignok ikke de store langløpskanonene som Vibeke Skofterud, Inger Liv Bjerkreim Nilsen og Tuva Toftdal Staver, men jeg fikk matchet meg godt mot gutta.

Det er viktig å gå slike renn for egen del, men det er og viktig at vi som konkurrerer i Ski Classics er med på å gi langløp status lokalt. Når stjernene Sundby, Pølsa, Rønning, Dyrhaug, Tønseth m.fl. stiller i herreklassen, gir det PR og oppmerksomhet til maratonutgaven av langrennssporten, samtidig som de litt bak kan måle krefter med storløperne. Herrenes løp i dag, der Pølsa staka, viser at langløp er noe annet enn tradisjonell langrenn. Når Inger Hegstad Kruger – mora til Simen med sølv fra U23-VM – slår jenter som er topp-15 i NM, er det både utrolig imponerende, men også et tegn på at egenskapene du må ha for å gå fort i langløp er andre enn de som kreves for å gå fort på 10 eller 15km.

Nina har i mange år gått Kristinaloppet og Engelbrektsloppet. I år har hun levert stafettpinnen videre til Lina, som fikk god matching mot gutta i dag – og som helt sikkert får det i morgen også. Gjennom slike renn er vi synlige i sporet, vi er synlige for sponsorer, vi er synlige medialt.

Når jeg hvert år velger flere renn på hjemmebane, er det også fordi det er enklere å forberede seg med kortere reisevei og normal arbeidsuke (jeg trenger ikke å ty til snille kollegaer som støtt og stadig må steppe inn på fredager).

Dessuten er det hyggelig å møte andre løpere – om det er verdensstjerner, mosjonister, tanta mi, venninner, eller gamle lagkompiser. Her er vi samlet, Skifolket på Hjemmebane.